10 ting om meg du kanskje ikke visste

Idag tenkte jeg at jeg skulle fortelle dere litt om meg selv.
Noen av tingene vet dere kanskje allerede, men noe kommer kanskje litt overraskende på.

Jeg er orginalt blond: Eller kommunefarget hvis du vil kalle fargen det. Jeg har aldri likt den fargen, derfor farger jeg håret. Men nå har jeg fått et slags "fargeforbud", for min kjære forlovede har aldri sett min orginalfarge, og jeg skal vise han hvor stygt det er.
Gleder meg til å kunne farge håret igjen.

Jeg er forlovet: Ja, jeg er forlovet og har vært det siden (d.d): 626 dager; 1 år 8 mnd og 18 dager.
Jeg ble forlovet på Nyttårsaften 2012, av min kjære Daniel. Gikk ned på kne midt under fyrverkeriet, og champagne og greier. Savner forsåvidt min kjære noe helt fryktelig.

Jeg er bifil: Ja, jeg har vært sammen med en jente, i 6 mnd faktisk. Dog vi hadde aldri sex fordi hun ville vente. Men har hatt sex med én jente før. Jeg har vært bifil siden jeg var 16 år. Og jeg er veldig opptatt av LHBT sine rettigheter. ' 

Jeg kan spille flere instrumenter OG synge: Ja, jeg har blitt skolert i både blokkfløyte (har glemt alt siden skolen), Cello (husker fremdeles litt), Piano (har spilt omtrent hele livet, men har også hatt ca 2-3 år med lærer også), Gitar (ja, jeg kan spille gitar, men sliter med rytme, ergo går det mest i System of a Down og Scars on Broadway, også kan jeg spille litt på tinnfløyte.

Jeg har blitt fridd til i Sør Afrika OG Swaziland: Ja, 2 ganger... En gang av en mann som nesten ikke hadde tenner, og som var 20 cm lavere enn meg. Og ca 40 år gammel.
Andre gangen var på en koroppvisning i Swaziland, der visst du får et smykke eller noe, så betyr det at de vil gifte seg med deg. Jeg fikk et kjempesmykke...

Jeg vokste opp mens jeg hørte på Rammstein: Det kan vi takk min storebror for, jeg vokste ihvertfall opp med Rammstein og The Beatles. Det gikk faktisk så langt at jeg ville ha Rammstein når jeg skulle sove. Har også vært på Rammstein konsert på Koengen.




Jeg har sosial angst og depresjon: Hvorfor ikke la alle vite det at jeg har sosial angst (på bedringens vei for så vidt), og at jeg er/har vært depressiv.
Nei, det betyr ikke at jeg er emo, men jeg har mine grunner. (Som du kan lese om i forrige innlegg.

Jeg er en katteperson: Jeg har 2 katter. To svarte katter som heter Sushi og Ninja. Jeg savner de veldig mye når jeg er her i Førde.

Jeg er facinert av ting: Jeg er facinert av hvordan ting fungerer. Som foreksempel: En printer, en pc, en forbrenningsmotor (selvom jeg lærte det på skolen.) Sånn generelt egentlig. 
 

Jeg har ADHD: Ja, jeg har ADHD, ja jeg er hyper, ja jeg er distré. 

"AD/HD hos barn versus voksne
Typisk for noen jenter er at de spiser på -alt- de kommer over, fra blyanter til korker og fjernkontroller. Noen tegner og klusser i skrivebøkene sine mens undervisningen foregår foran i klasserommet.
Voksne kvinner er ofte -fiklere-. De kan ikke sitte rolig på et møte uten å fikle med et eller annet, for eksempel en penn, håret sitt, eller neglene sine. Biting av negler og strikking mens de ser på TV er heller ikke uvanlig. Da får de med seg mest ettersom hendene er i arbeid."

Hyperaktiv/impulsiv type:
Fagpersoner mener at denne kategorien utgjør ca 25 prosent av det totale antallet jenter/kvinner med AD/HD:
bråkete, overaktive, høylytte, innpåslitne og søker mye oppmerksomhet.

vågale og foretrekker gjerne å leke voldsomme leker med gutter enn med andre jenter.

aggressive, viljesterke og reagerer med sterke følelser. Typiske -guttejenter-.

skolearbeid og håndskrift bærer ofte preg av hastverk.

såkalt -munndiare-, det vil si uavbrutt og rask prating, uten å la andre slippe til i samtalen.

stor sosial pågåenhet, avbryting av andre midt i samtale.

unormalt stor tankevirksomhet

mer disponert overfor rusproblemer enn andre.

manglende impulskontroll

koordineringsproblemer

spenningssøkende

Kombinert type (oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet). Man regner med at rundt 50 prosent faller i denne kategorien:

rastløse og fiklete

sitter urolig på stolen, tvinner håret, tygger tyggegummi, biter negler

ofte hyperverbale

lav toleranseterskel for frustrasjon

kan virke irritable og negative, og raske til å legge skylden på andre hvis noe er galt. 

glemsomme og dårlig organiserte

sier ting uten å tenke seg om

føler at de ikke klarer å yte sitt beste

har mange -baller i luften- samtidig.

Hovedsakelig uoppmerksom type
Fagpersoner med lang erfaring med AD/HD -utredning hos jenter/kvinner mener at ca 25 prosent av kvinnene faller inn i denne kategorien:

dagdrømmerjenta som sitter på bakerste pult i klassen og ser ut av vinduet

oppfører seg pent og bryter ikke med de forventede adferdsnormene

passivitet, sjenerthet

manglende evne til å konsentrere seg om det som skjer

sliter derfor med skolearbeid og annet konsentrasjonsarbeid

oppfattes som late

glemske og rotete

sliter med angst og dårlig selvbilde

De uoppmerksomme kvinnene kan gå gjennom hele barndommen og puberteten uten å bli fanget opp av lærere eller fagpersoner, ettersom de er vanskelig å oppdage"

Der har du meg! :D

Min store mørke hemmelighet

Hei!

Jeg skal nå prøve for første gang å fortelle om min store mørke hemmelighet. En hemmelighet som veldig få personer egentlig vet noe om.
For å si det sånn:

¤ Familien vet det
¤ Politiet vet det
¤ Psykiateren, legen og psykologen min vet det
¤ Mine nærmeste venner vet det.

Hva kan det være som så få vet om. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg skrevet det på engelsk, igjen. For da får man en viss distanse fra det hele. Da er det liksom ikke like nært, og tyngende.
For selvsagt er det tyngende, når jeg hele tiden går å tenker på det. Kanskje det ikke er det jeg sier jeg tenker på, men i bakhodet er det alltid.
Når jeg leser om lignende saker i avisen eller på nettet, blir jeg fysisk kvalm, og sint.

Jeg blir trist...

Jeg skal ikke skjule at jeg har vært (og fortsatt er til en viss grad) deprimert. Jeg har slitt med selvskading, selvmordstanker, tanker, følelser, og et hat mot meg selv.
Jeg har blitt mobbet helt siden 4. klasse på grunn av vekt og utseende.  Det ble verre og verre hver dag.
Men det som har ødelagt meg mest, er den mannen jeg hater mest i hele verden, mannen som ødela så mye. Han som gjorde det han gjorde.

Ja, jeg har blitt seksuellt misbrukt!




Jeg var 12-13 år, og jeg måtte ta på penisen hans, mens den var stiv. Han har også tatt på puppene mine, mage min, lårene mine, og kysset meg. Jeg følte meg ukomfortabel, jeg ville løpe min vei, men beina ville ikke lystre. Jeg visste at dette var feil, men jeg klarte ikke å si det til noen.
Jeg trodde ingen ville tro meg, og si at dette var bare noe jeg hadde funnet på. Alt jeg ville var å forsvinne fra jorden, jeg ville ikke leve lenger. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg tenkte på selvmord og på hvor mange piller som måtte til for å dø.
Jeg mente at jeg var helt alene, eller sånn føltes det ihvertfall, i denne forferdelige verden. Jeg hatet livet og jeg hatet megselv, for å ha tillatt at dette hadde skjedd.
Selvfølelsen og selvtilliten min sank dag for dag. Jeg var deprimert, trist, og alene.
Ingen visste hva som foregikk, ikke engang min egen familie.

Jeg kunne ikke huske sist jeg var VIRKELIG lykkelig. Jeg lærte å smile selv om innsiden min vrengte seg, og late som at alt var OK. Jeg lot ingen få vite det, for jeg ville ikke at noen skulle se meg sånn som jeg var da.
Når jeg var 14-15 år begynte jeg å kutte meg, jeg kunne ofte ha sår over hele armen, og måtte gå med langermer, og hansker for at ingen skulle vite noe.
Jeg begynte å skulke på skolen, jeg sluttet å ha gym (jeg hadde alltid en eller annen grunn til å ikke ha gym, om det så var at jeg hadde glemt gymtøy, at jeg hadde mensen, syk etc.)
Noen dager var bedre enn andre, mens resten var forferdelige.
Jeg var alltid på vakt for at ingen skulle se armene mine.
Jeg tok av og til pauser fra kuttingen, men om jeg ikke klarte å ha tankene på avstand, skjedde det igjen.
Noen trodde jeg bare gjorde det for oppmerksomhet, og jeg hadde lyst å slå hun i trynet, hun var en skikkelig bitch!

Etterhvert fikk de nærmeste vennene mine vite at jeg kuttet meg, og de har dratt meg vekk fra kanten flere ganger. Men uansett hvor mye de prøvde, nærmet jeg meg kanten. Ingenting hjalp.
Og karakterene mine gikk bare en vei - nedover.
Jeg hadde ikke konsentrasjon og uansett hvor mye jeg prøvde, kom jeg meg ingensteder.
Jeg fortsatte å kutte meg, og hate meg selv. Jeg veide 100 kg og vekten gikk stadig oppover, og jeg følte meg stygg, feit, ekkel, uattraktiv osv.
Det hjalp ikke at jeg kom ut som bifil, og de som mobbet meg fikk enda mer å mobbe meg over.

Også i september 2009 fant familien ut av det.
Jeg dro i politiavhør, og avga forklaring. Også hørte vi ikke mer.

Også fikk jeg vite av min søster at saken var blitt henlagt "pga bevisets stilling"

Følelsene som gikk gjennom meg gjorde mye skade, jeg begynte å skade meg igjen. Ofte kuttet jeg meg sånn at armen var blodig og blodet dryppet...
Og jeg ble sendt til psykolog for å fikse meg.
Det hele endte med en ADHD diagnose i tillegg.


Det har hjulpet å gå til psykolog, men jeg kunne nok fått en bedre psykolog.
Jeg har vært mentalt utslitt de siste 10-11 årene, og det har ikke vært gøy. Jeg brukte all min ekstra energi på å konsentrere meg om å ikke gjøre noe dumt.

Jeg er bedre nå, men jeg tenker på det.
Jeg har lært at jeg har gode venner.
Og at "Hard times will always reveal your true friends".

"Sometimes the strongest among us are the ones who smile through silent pain, cry behind closed doors, and fight battles nobody knows about"


Jeg er ikke lykkelig, men det kommer nok med tiden